Zha'vu'Keldi Kraftens Verden

Datter av Vinden: Orginal Prolog

“Datter av Vinden” er det andre bokprosjektet mitt fra Zha’vu’Keldi som jeg skribler på en gang i blant når inspirasjonen tar meg. Teksten du finner under er den første prologen jeg skrev, som nå har blitt forkastet.

*

Havet. Hun elsket havet. Hun strakte ut armene og lo frydefullt. Vinden tok tak i det kullsorte håret hennes, og hun følte at hun fløy. Over henne på den klare blå himmelen fløy måkene, og foran henne lå havet som hun hadde savnet så sårt.
”Har du hatt det fint?” Morens stemme fikk henne til å snu seg.
”Ja,” svarte hun kort og forsøkte å smile til den høye rødhårede kvinnen som sto foran henne. Bak moren kunne hun se konturene av faren som sto og ropte ordrer til sjømennene. Og bak dem igjen så hun byen og det landet hun snarest mulig ønsket å forlate.
”Var dragen snill da?” spurte moren forsiktig og satte seg på huk foran henne. ”Du har blitt så stor! Nesten en liten dame!” la moren til og smilte.
Hun smilte tilbake og tenkte at moren var litt tåpelig. Akkurat som de andre voksne.
”Ja, dragen var snill,” svarte hun lett. ”Han lærte meg mye. Men jordalvene var morsomme.”
”Jordalver?” spurte moren forvirret. ”Fantaserer du ennå om dem, Al’Lera?”
Hun bet seg i leppen. Hun hadde sagt for mye allerede. Hun ristet svakt på hodet, irritert over selv. Hun hadde lovet Estragon, dragen som moren valgte å kalle ham, å ikke snakke om dem.
”Bra,” sa moren som åpenbart tok det som ett svar på sitt eget spørsmål. ”Du vet du er altfor gammel til slikt tull nå.”
Al’Lera nikket svakt. De voksne fikk tro hva de ville, tenkte hun. De som ikke kan se, får tro.
Jo, dragen hadde lært henne mye. Mye om menneskene. Mye om Verden. Og mest om henne selv.
”Var munkene snille da?” ville moren vite. Stemmen bar ett snev av skepsis. Al’Lera visste moren ikke likte mennene som dyrket Estragon som en gud.
”De snakker stygt,” svarte hun helt oppriktig.
Moren lo. ”Ja, så absolutt!”
”Og når de skal snakke pent, snakker de stygt da også!” fortsatte hun.
”De kan sikkert ikke språket så godt.” Faren sto med ett bak moren. Han var liten og mørk, morens strake motsetning. Først nå la hun merke til at også hans språk var gebrokkent. Men han snakket ikke stygt, ikke slik som dem.
”Skal vi dra snart?” spurte hun faren.
”Vi må vente på Torien,” svarte han. ”Han skal være med over.”
Hun sukket skuffet. Hun ønsket bare å komme seg ut på havet igjen. Men mest av alt ønsket hun at Torien ikke skulle være med. Det var hans feil alt sammen. På grunn av ham måtte hun tilbringe et helt år vekk fra foreldrene, vekk fra havet. Og nå var det nettopp han som hindret henne i å komme ut på det igjen.
”Torien er vel snill,” sa moren. Det var ikke et spørsmål, moren likte Torien og mente at alle andre skulle gjøre det også.
”Ja,” svarte hun kort og smilte. Men smilet forsvant fort når hun så mannen hun hatet entre skipet. Vinden tok tak i den grå munkekutten hans da han gikk over dekket. Han stoppet foran dem og smilte lurt til henne med gammelmanns smilet sitt. Hun besvarte det ikke.
”Kan vi dra nå, da?” Hun dro ivrig i farens jakkeerm, mens hun nektet å se på munken.
”Ja,” smilte faren til henne. ”Bare vinden snur.” Han skottet spørrende bort på Torien.
”Du kan jo la din datter gjøre det,” svarte munken enkelt.
”Hva!” utbrøt moren. ”Hun er bare et barn!”
Sint snudde Al’Lera seg vekk fra de voksne. Bare et barn, tenkte hun for seg selv. Bare et barn som ikke kan kontrollere kreftene sine.
Var det ikke derfor de hadde sendt henne vekk? For at hun skulle lære.
Hun lukket øynene og strakte ut armene mot himmelen. Hun kunne føle luften som strømmet igjennom hendene. Føle den som om det var en fast ting hun kunne ta tak i og kontrollere. Hun følte hun tok tak i luften, i vinden. Hun så for seg i tankene hvordan hun bøyde den, snudde den..
Snart hørte hun lyden av vinden som tok tak i seilene og fikk skipet til å forlate havnen. Hun smilte stolt av seg selv.
Hun åpnet øynene og snudde seg mot de voksne igjen.
”Sånn må du ikke gjøre!” utbrøt moren.
”Hun har blitt flinkere,” beroliget faren.
Bak dem sto munken og ristet på hodet. Om det var over henne eller foreldrene, visste hun ikke.
Hun snudde seg vekk fra dem. Kjente klumpen i halsen. Hun hadde vært så flink, og enda var det ikke nok.
”De er fortsatt redde.” Torien sto med ett ved siden av henne. ”Du husket hva vi snakket om?”
Hun nikket. Hvert eneste ord husket hun. At foreldrene var redde og ikke forsto. At hun hadde blitt sendt til Estragon for å lære og kontrollere kreftene sine. Men mest av alt husket hun hva Torien hadde sagt om henne selv.
”Du er Yena’Zha og vi er alle dine tjenere.”

Powered by WordPress