Zha'vu'Keldi Kraftens Verden

Mannen som trosset Døden

En gang for lenge siden i et land i sør bodde en mann. Han var en magikyndig mann, men han brydde seg hverken om dét eller om gods eller gull. Han brydde seg kun om sin kone som han elsket over alt i Verden, og han kunne ikke leve foruten henne. Han kalte henne Al’Ycli, Lysets Datter, for så lys og fager var hun at bare Lyset kunne være hennes far. Mannen selv var liten og mørk.

Gleden var derfor stor når de fant ut at konen var med barn. Og alt gikk vel og bra inntil den dagen hun skulle føde. Det ble en lang og hard fødsel men når det led ut på morgenen fødte konen ham to sønner, den ene mørk som mannen selv, den andre lys som konen.

Men da var det at mannen så Døden stå over konen, og hans hjerte frøs til is av frykt for å miste sin kjære.
“Henne får du ikke!” skrek mannen.
“Men hennes Tid er omme,” svarte Døden.
“Tar du min kone, skal du aldri få mine sønner!” svarte mannen, og han forbannet Døden. I Kraftens Navn forbannet han henne, tre ganger forbannet han Døden.
“En høy pris skal du betale for dette,” sa Døden. “Din kone tar jeg, hennes Tid er omme. Men dine sønner, de skal leve sin Tid, men når den er omme, vil de ikke dø, men i stedet falle i søvn. Når de våkner skal de igjen være som menn i sin beste alder, men en mager trøst vil det være, for de vil vandre gjennom Verden i søken etter Hvile, en ting bare jeg kan gi dem. For dine sønner er av menneskenes sjeler, og Hvilen var den gaven Kraften ga menneskene.
Og du selv, når din Tid er omme, vil jeg ikke komme for å hente deg, i stedet skal du vandre gjennom Verden som en skygge av deg selv, og alt du vil være er den Frykt du viste for meg. Og du skal i evig tid lete etter henne du nektet meg å hente, men aldri skal du kjenne henne. Og du vil søke deg til de levende, men de vil vende seg i fra deg, for udød vil du være, inntil den dagen hun du ønsket å redde fra mine hender igjen gjenkjenner deg.”

Og så tok Døden mannens kone og dro.

Og det ble som Døden hadde sagt. Sønnene vokste opp og levde sine liv som vanlige menn, men når deres Tid var omme, døde de ikke. Og til tross for at de våknet og var like vakre og sterke som i sin ungdom, var de slitne av det liv de hadde levd og ønsket bare å Hvile. Men Døden ville ikke ta dem for deres Far hadde tatt fra dem den gaven Døden og Hvilen var.
Og mannen selv, han ble en Skygge, den største og frykteligste av dem alle, og bare de mennesker som selv fryktet Døden søkte seg til ham og ble Skygger selv.

Men det ble sagt at mens han ennå var en vanlig mann lot han det reise en statue av konen ved nordbredden av det som blir kalt Lysets Sjø. Dels for å minnes kvinnen han elsket, men også for at hun skulle huske den hun engang hadde vært og dermed også gjenkjenne ham. For det var slik at da mannen begynte å eldes, at han angret på at han hadde trosset Døden, og innså at den Skjebne han hadde gitt sine sønner ikke var av det gode.

Men ennå sies det at mannen vandrer som en Skygge gjennom Verden, og sønnene leter ennå fortvilet etter Hvilen. For slik er det med menneskene og deres sjeler, at når de dør og blir født på ny glemmer de det liv de har levd og hvem de var, og sjelden kommer de tilbake til det land de før hadde bodd.

Og om den kvinnen som ble kalt Lysets Datter noensinne så statuen av den kvinnen hun engang hadde vært, så sa det henne ingenting. Og gjennom hennes glemsel, vil Dødens pris for mannens tross holde til evig tid.

Sagn fra TurSikos

Merknad:

Som sagn flest finnes dette i flere versjoner. Noen forteller at mannen var en mektig konge og at hans sønner var prinser. Andre forteller at mannen kun var en simpel og fattig bonde og at det var derfor han satte sin kone så høyt. Men hvordan sagnet opprinnelig lød, vet ingen, da det er meget gammelt og har blitt fortalt i alle Aldrer i TurSikos.

Og som sagn ofte har en kilde av Sannhet i seg, så har også dette det. Men om det er Sannheten om statuen TurSikos hovedstad er bygd rundt, eller om det er Sannheten om Skyggenes opprinnelse blir fortsatt diskutert blant de lærde.

Men mange mener at sagnet blir fortalt for å fortelle at man ikke skal frykte Døden, men heller godta at Hun finnes. Derfor er de fleste enige om at sønnenes skjebne er noe som er blitt lagt til i de senere Aldrer, for å gjøre tanken på et evig liv enda mer forferdelig.

Powered by WordPress