Zha'vu'Keldi Kraftens Verden

Menneskenes historie

I begynnelsen var menneskene åndelige vesener av Kraften. De var der når Verden ble skapt, og de så hvordan land og hav kom til, de så hvordan Måne og Sol ble født, de så hvordan dag og natt ble laget.

De så de første fuglene som fløy under himmelen og de første fiskene i havet. De så de første planter vokse opp av jorden, og de første dyrene som vandret på land. De så hvordan Solens Barn befolket fjellene og hvordan Månens Barn tok bolig i Verdens skoger. For de var selv del i skapelsen av Verden.

De fikk i oppgave å våke over Verden og alle dens skapninger. De så hvordan Kraften strømmet gjennom alle ting og de elsket Verden og alt som levde der.

Som åndelige vesener hadde de mulighet til å forflytte seg hvor de enn ville, og også å ta bolig i hvilket vesen de ønsket. Men de var ikke underlagt Verdens syklus av Liv og Død, og mange av dem ønsket derfor å erfare dette fullt og helt. De lagde seg derfor legemer som var underlagt Verdens lover og tok bolig i dem. Slik kom de første mennesker inn i Verden, og de kalte seg selv Zha’vu’Dreny, Kraftens Barn.

De første menneskene husket Sannheten om seg selv. De husket de var åndelige vesener som hadde valgt å leve på jorden i fysiske kropper. Og de kunne se Kraften i hverandre og i alle ting som fantes i Verden. De følte seg ett med hverandre og med Verden, og gledet seg stort over Livet og alle hennes faser. De fryktet heller ikke Døden, da de visste at dette kun var en del av det fysiske liv og at de alltid kunne komme tilbake til Verden i en ny kropp. Så rikt, intenst og vakkert fant de livet i Verden, at de kalte tiden mellom Livene for Hvilen.

De var virkelig Kraftens Barn, og hadde alle sider av Kraften i seg. Og i begynnelsen fantes det ingen grenser for dem. De kunne snakke med hverandre i tankene, de kunne flytte seg ut av sine kropper om de ønsket det. Og de hadde stor skapertrang og skapte mange vakre ting ved hjelp av tanke og av hånd. Og de lot alltid Kraften strømme igjennom de ting de skapte. De fikk også mange barn, dels for at flere ånder skulle få oppleve Livet, men også for at de som var døde skulle få komme tilbake.

Menneskene forelsket seg i Livet, Verden og hverandre. Og snart ble de så oppslukt i Livet at de begynte å identifisere seg med sine fysiske legemer. Dermed vendte de sine hjerter vekk fra sitt innerste vesen og fra Kraften. De oppdaget med ett hvor forskjellige de alle var. De så med ett at noen var hvite, andre var svarte; at noen hadde rødt hår og at andre hadde blått. De begynte derfor å søke seg sammen med de som var like seg selv av utseende. Og hver av disse gruppene kalte seg ett folk, og hvert folk dro ut i Verden for å finne ett land de kunne kalle sitt eget.

Snart glemte de også Sannheten om seg selv, de glemte at de var evige ånder, og den Verden de før hadde elsket, fant de nå med ett fylt av farer. De så med ett hvor skrøpelige deres legemer var; hvor lett det var å bli såret og bli syk. Men mest av alt fryktet de Døden. Og snart la Frykten Mørke over deres sinn og hjerter, og de ble slaver av Frykten. De følte seg med ett fremmede for Verden og hverandre. Og det de husket av Sannheten ble forvrengt av Frykten i deres hjerter.

Og når de befolket Verden, bar de med seg Frykten i sine hjerter. Og det som før hadde vært Viten, ble nå til tro og tvil. Og fordi de nå var redde, dyrket de tryggheten og de ting som varte. Og de fikk behov for å forsvare seg mot alt de følte truet dem. Og snart vendte de seg mot Verden, mot alt som levde der, og mot hverandre. De mistet ikke evnen til å skape, men med Frykt i sine hjerter skapte de bare mer Frykt, og deres lidenskap for Verden kom like ofte uttrykk i Kjærlighet som Hat.

Menneskene ble en slekt med stort kaos i sitt indre. De bar alltid med seg minnene om den tiden de var lykkelige og søkte alltid tilbake dit. Og det ble deres Skjebne, å gjenfinne det de engang var. Og de ble gitt Valget. Valget mellom å leve gjennom Frykt eller Kjærlighet. For bare gjennom Kjærlighet kunne de vende tilbake til Kraften. Og blant dem ble det født mennesker som ennå husket Sannheten. Og de kom for å vise dem veien tilbake til seg selv. Deres merke var de lilla øynene, og disse ble like mye dyrket som guder, som de ble sett på som en stor trussel og ble derfor jaget og drept. Men likevel fikk de mange til å møte Frykten, og selv om menneskene var redde, feige og hatefulle, så viste de også stort mot og kjærlighet.

Menneskene er Kraftens Barn, og deres tanker, ønsker og gjerninger har alltid preget Verden og vil gjøre det til Verdens Ende

fra Kraftens Bok

Merknader

Det finnes flere religiøse ordner som bestrider Sannheten i denne legenden. I følge Kraftens Barns lære hadde menneskene evig liv og var Verdens herskere. Men dragene og alvene ble misunnelige på menneskene da de så menneskenes storhet, og ved å late som om de var menneskenes venner, kastet de glemsel over deres sinn og stjal menneskenes styrke og evige liv.

Drageordenen mener det er alvenes skyld at menneskene ble slaver av Frykten, og mener også at uten dragene ville det ikke vært håp for menneskene.

Måneordenen mener omtrent det motsatte, men begge disse ordenene ser ikke på mennesket som noe stort i seg selv, men kun tjenere av sine respektive guder. Og de forkynner også om en tid hvor menneskene var lykkelige uten ‘demonenes’ herjinger i Verden.

Stjerneordenen på sine side gir menn skylda for all ondskap i Verden. Men de mener også at det alltid har vært slik, og at det derfor er kvinnens oppgave å veilede menn vekk fra sin naturlige trang til å gjøre onde ting.

Powered by WordPress