Zha'vu'Keldi Kraftens Verden

Storffen og Tyven

eller “Hvordan Storffen ble fredet”1

Helt sørøst i Verden finner mann Øyrikene. Her bor det storffer og selvfølgelig mennesker (som alle andre steder i Verden).

Storffen er et stort hjortedyr, men skiller seg fra andre klovdyr ved at deres kropper er dekket med små brune eller grå fjær i stedet for pels. De har også tre horn i pannen.
Menneskene brukte å jakte på storffen for kjøttets skyld. Dette skyldes først og fremst at mennesker liker å spise godt kjøtt, men det at de antok at storffen bare var et helt vanlig dyr må nok også ta sin del av skylden.
Likevel forsøkte storffene å snakke med menneskene, men dessverre er storffisk svært vanskelig å forstå, og menneskene antok at det hele bare var vanlige dyrelyder.

Men så en dag, i det Øyriket som heter Regniv, forvillet en Tyv seg inn i en storffisk landsby. Tyven, på sin side, antok at landsbyen måtte være en gård hvor de holdt på med storffeoppdrett. Og han mislikte sterkt det han fikk se.
Tyven syntes det var helt forferdelig at én mann alene skulle eie så mange storffer, mens andre hadde ingen. Så han bestemte seg for å spørre eieren av gården om han ville gi bort noen av storffene sine, og gikk for å se etter ham (Dette er veldig typisk Tyver, de spør først om folk vil gi bort det de likevel har tenkt å stjele, noe som da skiller dem fra vanlige tyver, som bare stjeler..)
Men ingen eier fant han (Noe som egentlig ikke var så rart da dette tross alt ikke var noen gård). Han tok opp en liten blå bok og en penn fra jakken sin.
‘Ubevoktet gård,’ skrev han. ‘Eieren er borte’
“Gjsg dfrt djkb,” sa noen bak ham. ‘Hmm, det var en morsom lyd’, tenkte Tyven og forsøkte å etterligne den. “Gjusg duffert djekkb,” sa han.
“Nei, jeg sa: Gjsg dfrt djkb,” sa stemmen. “Det betyr; Hva skriver du?”
“Eh..?” sa Tyven og snudde seg. Og der sto en enorm storff og stirret mistenkelig på ham. “Er du eieren?” spurte han og forsøkte å se om det sto noen bak storffen.
“Eieren?” svarte Storffen. “Hva skulle jeg eie? Denne landsbyen? Dette landet? Ingen eier noe her, untatt Kråkegudinnen.”
“Ja, ja, sikkert,” sa Tyven og tok opp boken sin igjen. ‘Eieren er ikke borte,’ skrev han. ‘Men rimelig sprø’
“Veldig morsomt dette her,” sa han høyt. “Å få det til å virke som om storffen snakker..”
“Som om storffen snakker?” utbrøt Storffen. “Storffene har alltid snakket, men dere mennesker har aldri forstått oss. Så derfor har vi lært oss deres språk i stedet. I mange år har vi spionert på dere for å lære oss språket deres.” Storffen virket veldig stolt av seg selv.

“Selvfølgelig har de det.” lo Tyven smånervøst. Han åpnet boken sin igjen og lagde en stor svart strek over ‘Men rimelig sprø’ og skrev ‘Riv ruskende gal’ i stedet.
“Hvem er du, og hva gjør du her?” spurte Storffen.
“Vel, jeg.. jeg er en Tyv da…” begynte Tyven, men Storffen bøyde det store hodet sitt og så ham rett i øynene. Tyven rygget. Han likte ikke helt blikket Storffen ga ham. Det var på en måte.. Intelligent, mye mer intelligent enn mange mennesker han hadde møtt, og det hele skremte Tyven.
“Ikke en vanlig tyv da..” forsatte Tyven nervøst. “Jeg hadde liksom tenkt å spørre om du ville gi bort noen av storffene dine før jeg.. vel.. eh.. stjal en av dem..”
“Så du er altså en tyv?” sa Storffen.
“Ja, en Tyv,” svarte Tyven. “Men stor T.”
Han så seg rundt og oppdaget at flere storffer begynte å samle seg rundt ham. ‘Det kan da ikke være spesielt trygt å ha så mange storffer gående fritt,’ tenkte han. ‘Dette er nok en av disse økologiske gårdene,’ tenkte han så.
“Å ja, en stor T Tyv,” nikket Storffen ettertenksomt. “Jeg har hørt om slike som deg. Dere spør alltid folk om de vil gi bort det dere likevel har tenkt til stjele, ikke sant?”
“Eh.. ja, det kan nok stemme,” svarte Tyven. “Men en vanlig tyv hadde bare tatt storffene dine, og antageligvis hadde han beholdt dem selv også..”
Mine storffer?” avbrøt Storffen mistenksomt. “Storffene tilhører ingen andre enn Kråkegudinnen, akkurat som alt annet i Verden. Og det heter forresten strff.”
“Storff?” svarte Tyven forvirret.
“Nei, Strff!”
“Eh.. Storff?” sa Tyven igjen, før han med ett innså at han faktisk snakket med Storffen og ikke med eieren som fortsatt gjemte seg.
“Jeg synes ikke denne leken er noe morsom lenger,” sa han.
“Hvilken lek?” spurte Storffen og beveget seg mot Tyven igjen. Han forsøkte å rygge vekk, men uten at han hadde lagt merke til det, hadde han nå blitt omringet av storffer.
“Du vet,” sa Tyven og stirret nervøst på alle storffene rundt seg. “Den leken hvor du gjemmer deg, for så få det til å virke som om det er storffen som snakker..”
Da skjedde det noe virkelig merkelig, Storffen himlet med øynene.
“Ved Kråkegudinnen!” utbrøt det store dyret. “Er du blind, menneske? Er du døv også? Jeg gjemmer meg ikke, og.. stroffene snakker!”
“Ja, ja, selvfølgelig..” Tyven begynte å bli redd nå. “Hvis du sier det så.. Men nå tror jeg at jeg må gå.”
“Kan jeg få bli med?” spurte Storffen.
På dette tidspunktet ville Tyven ha sagt og gjort alt for å komme seg vekk fra storffefarmen og den gale eieren, så han sa:
“Så klart du kan!”
“Tusen takk!” sa Storffen, og Tyven syntes han så et smil i dyrets ansikt.
Storffen så opp på den andre storffene, og sa: “Ghjrf sdwqr bnmkl!” og vips så gikk de alle sin vei igjen.
Tyven begynte å løpe som en gal, og Stroffen kom etter ham. “Du løper feil vei!” ropte dyret. “Vel, det er feil vei hvis du ønsker å komme tilbake til en av menneskenes byer..” la Storffen til.
“Ok..” Tyven stoppet. “Hvilken vei er riktig?”
“Den veien,” svarte Storffen og pekte med ene forbeinet sitt.
“Takk,” svarte Tyven og begynte å springe i den retningen Storffen pekte. Storffen kom etter ham.

Storffen, Tyven og KråkaEtter en stund stoppet Tyven, og det gjorde Storffen også. De var nå kommet til den store veien som førte til hovedstaden.
Tyven stirret sint på Storffen og sa: “Slem Storff! Gå hjem!” (Det funker med hunder, gjør det ikke?)
“Men du sa jo at jeg fikk bli med!” Storffen så med ett veldig lei seg ut.
Tyven ristet på hodet og begynte å lure på om han holdt på å bli gal han også. ‘Dette er bare noe jeg inbilder meg,’ sa han til seg selv. ‘Det er bare et dyr. Det hverken smiler eller peker med bena sine.. Og mest av alt, dyr snakker ikke.’
“Ja, jeg gjorde visst det,” sa Tyven høyt. “Men nå ønsker jeg at du sluttet med..”
En kråke landet ved føttene (og hovene) deres.
“Vær stille,” hvisket Storffen
“Kra-kra,” sa kråka og fløy sin vei igjen.
“Nå er vi velsignet av Kråkegudinnen,” sa Storffen og så med ganske lykkelig ut. “Da er dette virkelig den rette veien å gå.”
“Ok,” sa Tyven og himlet med øynene. “Og hva sa kråka da?”
Storffen stirret på ham. “Den sa: Kra-kra.”
Dyret ristet på det store hodet sitt. “Dere mennesker er virkelig dumme,” mumlet den. “Hva ellers skulle en kråke ha sagt?”
“Men..?” begynte Tyven, men tok seg i det da han innså at han enda engang faktisk hadde tenkt å snakke med Storffen og ikke med eieren som fortsatt var godt gjemt.
“Hva har du lyst til å gjøre?” sa han i stedet. Han fant det best å bli med på leken til den gale eieren. (Han måtte være inne i Storffen. Antageligvis var hele Storffen bare en kostyme. Uansett så ville ikke dette være den første gangen en bonde hadde blitt sprø etter å ha vært for mye med dyrene sine. Han hadde hørt om en fyr som trodde han var en kylling, eller kanskje det var at han var ‘kylling’…?)
“Jeg har lyst til å dra til Kongen og be ham om å frede stroffen,” svarte Storffen. “Og du skal hjelpe meg.”
“Selvfølgelig skal jeg det,” smilte tyven mens han tenkte: ‘Spill med, bare spill med, så blir alt så bra, så..’
“Kom så går vi,” smilte Storffen tilbake. Og det gjorde de.

De gikk ut på veien og dro rett til den store byen hvor Kongen bodde (Selvfølgelig møtte de mange folk, som alle syntes det var utrolig morsomt med en snakkende storff, men det er en helt annen historie..).
Og da de kom dit, gikk de rett til slottet og krevde å få snakke med Kongen. Og de fikk de, fordi Kongen hadde hørt rykter om Tyven og hans snakkende Storff, og ville gjerne se det selv.
“Deres Høyhet, vi vil gjerne takke Dem for at De lot oss få en audiens hos Dere,” sa Storffen og bukket for Kongen.
“Morro, morro!” sa Kongen og klappet. “Hva mer kan den gjøre?”
“Vel..” begynte Tyven.
“Deres Høyhet,” sa Storffen. “Vi vil gjerne at De skal signere dette papiret.”
Tyven ga Kongen et ark, og Kongen leste det. “Så klart jeg skal signere dette, en lov som freder storffene.” Og så lo han hjertelig, og det gjorde hele hoffet også. “Dette er en virkelig morsom lek,” sa han og signerte.
“Tusen takk, Deres Høyhet,” sa Storffen. “Måtte storffer og mennesker fra nå av leve i fred på disse øyene.”
“Ja, ja, ja..” sa Kongen og ga arket tilbake til Tyven. “Du har vel tenkt å brenne det eller rive det i stykker?” spurte han. “Det hadde vært en veldig morsom avslutning på denne leken.”
“Vel, nei,” sa Tyven.
“Jammen, da gjelder jo denne loven!” utbrøt Kongen.
“Ja.” svarte Tyven enkelt.
Da begynte Kongen å gråte. “Men hva skal vi spise, hvis vi ikke kan få storff? Vi kommer til å sulte ihjel!”
“Har du forsøkt svin? Eller oksekjøtt? Hva med hjort?” spurte Storffen forsiktig. “Eller kanskje du ikke skal spise kjøtt i det hele tatt? Har du tenkt på det?”
“Ikke kjøtt i det hele tatt!?” Kongen var nå lettere sjokkert.
“Vi storffer spiser ikke kjøtt. Vi lever på bær, løv og blomster.”
“Blomster..?” Kongen ble mer og mer sjokkert. “Men vi er mennesker! Vi kan ikke spise blomster! Vi trenger kjøtt!”
“Hva med fisk da?”
“Fisk?” sa Kongen.
“Deres Høyhet, De snakker med storffen,” sa med ett den Kongelige Rådgiver, som forøvrig var betalt for å holde kjeft.
“Å..” Kongen rødmet. “He-he veldig morsom lek dette.” Han smilte til Tyven. “Det er nesten så man tror at det er virkelig. Men jeg hadde vært riv ruskende gal om jeg faktisk trodde det var storffen som snakket, hadde jeg ikke?”
“Du hadde det, Deres Høyhet. Det er slik storffen virker på én,” svarte Tyven.
“Hva med å spise storff da? Blir man gal av det også?” spurte Kongen.
“Antageligvis,” sa Storffen.
“Det avgjør saken!” sa Kongen. “Ikke noe mer jakt på storff, og ikke noe mer spising av storffekjøtt. Fra nå av er storffen fredet! Vi får heller spise… alt det andre du foreslo tidligere.. Vi kan ikke la folk i dette Kongeriket bli fullstendig gale, kan vi vel?”
“Nei, Deres Høyhet,” svarte hoffet.
Og slik ble storffene fredet på Øyrikene.

“Tusen takk!” sa Kongen til Tyven. “For at du reddet oss fra galskapen. Hvordan skal vi belønne deg?”
“Vel,” svarte Tyven. “Du kan gi bort alle de klærne du ikke bruker til de fattige, og all mat du ikke spiser til de som sulter.”
“Du trodde du var morsom nå?” sa Kongen og ropte på vaktene.
Like etter befant Storffen og Tyven seg ute på gaten.
“Jeg synes dette gikk strålende,” sa Storffen.
“Du kan gi deg med å leke nå,” sa Tyven.
“Leke?”
“Ja, leke at du er en storff, med kostyme og alt ting, og lurer folk til å tro at storffen faktisk kan snakke.”
“Hvor mange ganger har vi snakket om dette?” svarte Storffen. “Jeg er en virkelig storff, og ja, jeg snakker.”
“Ja, ja, og velsignet være Kråkegudinnen og alt det der.” Tyven begynte å bli sliten av hele greia.
“Men det gikk strålende med Kongen, synes du ikke?” sa Storffen.
“Men vi lurte ham,” svarte Tyven.
“Men han sa det var morro, gjorde han ikke?”
“Ja, han gjorde det. Kanskje du har rett i at mennesker er ganske dumme..” Tyven tok opp den lille blå boken sin igjen. ‘Eieren av storffe-farmen fortsatt gal. Kongen av Regniv: Dårlig.’
“Vent her,” sa Tyven og forsvant.
Etter en stund kom han tilbake med en stor sekk.
“Hva er det?” spurte Storffen.
“Kongens klær.”
Stjal du dem?!” sa Storffen lettere sjokkert.
“Jeg spurte først, ikke sant?”

Illustrasjon av Candace Bell

  1. Denne novellen ble opprinnelig skrevet på engelsk, så for å lese orginalen besøk ZhavuKeldi.net []

Powered by WordPress